Da kulturkrigene kom for NASA (2023)

Denne transkripsjonen ble laget med programvare for talegjenkjenning. Selv om den har blitt vurdert av menneskelige transkriberere, kan den inneholde feil. Se gjennom episodelyden før du siterer fra denne transkripsjonen og send en e-post til transcripts@nytimes.com hvis du har spørsmål.

Fra «The New York Times» heter jeg Michael Barbaro. Dette er «The Daily». James Webb-romteleskopet har revolusjonert måten vi ser universet på, men navngivningen av det teleskopet utløste en uventet brannstorm i NASA og det bredere vitenskapelige samfunnet. I dag forteller min kollega Michael Powell historien om astrofysikeren hvis søken etter å få slutt på kontroversen bare gjorde det verre.

Det er fredag ​​19. mai.

Michael, velkommen til studio.

Takk skal du ha. Bare hyggelig.

Jeg vil begynne med å snakke om beatet ditt, for beatet ditt fantes ikke engang for fem år siden, ikke sant?

Ikke sant.

Det er en ny beat, og jeg synes det er verdt å forklare nøyaktig hva det er. Det er ikke lett å beskrive.

Jeg tenker på det som det tredje rail-slaget, men -

Ikke berør denne railbeaten.

Ja. Men i hovedsak ser på ytringsfrihet, ytringsfrihet og intellektuelle debatter veldig ofte rundt etnisitet, rase, kjønn. Så ja, alle de varme knappene i vårt nåværende kulturelle klima.

Ikke sant. En ganske tornete beat. Og bare så lytterne forstår, hvilke faktiske typer historier snakker vi om her?

Det bredere landskapet er, se, vi er midt i voldsomme kamper om bokforbud, om transkjønnet identitet, om transkjønnede idrettsutøvere kan konkurrere. Så dette er den typen historier jeg ser på med jevne mellomrom. Noen av disse er disse bredere spørsmålene, og noen er fordi det er disse som vekker oppmerksomheten vår. Hva skjer med en person som finner seg selv fanget i disse kampene?

Og du er her, Michael, for å snakke om hvordan denne typen kamp kom til, av alle steder, NASA, nasjonens fremste romfartsbyrå.

Så hvor begynner den historien?

Det starter med denne, ærlig talt, veldig imponerende mannen, Dr. Hakeem Oluseyi.

Så han er medlem av denne lille eliteklubben av svarte fysikere. Faktisk er han presidenten for National Society of Black Physicists. Og han selv kommer ut av en bakgrunn som virkelig gjorde det usannsynlig at du noen gang ville se ham som en vitenskapsmann.

Forklar det.

Så han hadde en slik omreisende barndom. Faren hans var narkotikaselger. Moren hans hadde det veldig tøft. Foreldrene hans skilte seg da han var bare fire år gammel, og han var aldri på samme sted mer enn noen få år av gangen. New Orleans, Los Angeles, Houston. Etter hvert slår familien seg ned på landsbygda i Mississippi.

Og interessen for vitenskap kom veldig ung.

Og moren hans ser dette brennende ønsket om å lære hos sønnen hennes. Hun gjør så godt hun kan for å oppmuntre det.

Og han hadde nettopp denne overnaturlige evnen med matematikk og fysikk. Han går ut av videregående skole. Så tar han doktorgraden ved Stanford University. Og til slutt får han jobb som professor ved Florida Institute of Technology.

Og en dag i 2015 leser han denne nettartikkelen.

Og han kommer over denne ganske fantastiske historien som involverer NASAs romteleskop, det kraftigste teleskopet som noen gang er laget. Og den er oppkalt etter James Webb, tidligere administrator for NASA under hele måneoppskytningen. Og artikkelen argumenterer for at han absolutt ikke fortjener den æren. Faktisk er tittelen på artikkelen "Problemet med å navngi observatorier for bigots."

Wow.

Den artikkelen hevdet at før han kom til NASA, hadde James Webb ledet utrenskninger av homofile ansatte mens han var ved utenriksdepartementet. Og det siterer ham som sier virkelig provoserende ting om å kvitte seg med homofile ansatte. Og forfatteren, som er journalist og fysiker, sier at dette er en slags moralsk regning. At vi ikke i det 21. århundre kan hedre en slik mann ved å sette navnet hans på et romteleskop som skal brukes verden rundt.

Så for eksempel skriver denne journalisten: "Det er lett for hvite mannlige fysikere som meg å ignorere de mindre smakfulle aspektene ved våre vitenskapelige helter, men det er lenge siden vi stoppet."

Så James Webb står overfor ganske alvorlige anklager om diskriminerende oppførsel som ikke ser ut til å gjøre ham til en god kandidat til å få navnet sitt utsmykket på NASAs premiere superteleskop.

Det er riktig. Jeg mener, det ser ved første øyekast ganske dårlig ut.

Ikke sant. Og hva gjør Hakeem Oluseyi om disse påstandene?

Hakeem er helt overrumplet. Han er på en Facebook-side med andre svarte, latino og homofile fysikere. Alle har jobbet opp om dette.

Og det er en forespørsel, fordi han er en fremtredende fysiker, om at Hakeem slutter seg til dem for å fordømme dette og presse NASA til å gjøre noe for å endre dette.

Og den forespørselen er i utgangspunktet fjerner Webbs navn -

Ut av teleskopet, ja. Og Hakeem tenker litt på det.

Og sier så til seg selv, hvis jeg skal gjøre dette, vil jeg vite hva den virkelige historien er her.

Og så?

Så som skjebnen ville ha det, tar han en jobb i NASA. Og når han kommer dit, går han inn på kontoret til noen av hans høyere oppe, og han sier, se, hva mener vi med dette?

Og ifølge Hakeem sier de til ham, vil du være så snill å ta en titt på det?

Så det som starter som en slags personlig nysgjerrighet på hvem James Webb egentlig var og hva han gjorde, blir nå en slags offisiell virksomhet fra NASA. Gå til bunns i dette.

Ja. På dette tidspunktet er det Hakeem med absolutt hjelp fra NASA som åpner noen dører og begynner å virkelig fordype seg i arkivene.

Så når han først har fått fullmakt til å utføre denne undersøkelsen, hva finner Hakeem?

Han begynner å forske på hele livshistorien til James Webb, og han oppdager biografien til en livslang teknokrat på høyt nivå. Og etter andre verdenskrig ble Webb bedt av president Harry Truman om å gå til utenriksdepartementet og hjelpe til i det som egentlig er en global kamp mot kommunismen.

Webb kommer dit akkurat mens Red Scare virkelig tar av i USA med anklager om at mange mennesker ved utenriksdepartementet enten er kommunistsympatisører eller skapkommunister.

En anklage som kunne og gjorde ødelegge karrieren til tusenvis av mennesker.

Tusenvis av mennesker. Ja. Ja. Det var en absolutt giftig anklage, og den ødela mange, mange liv.

Lag på toppen av det, gikk også de republikanske senatorene som ledet Red Scare etter tjenestemenn i utenriksdepartementet som homofile. Og det var liksom et dobbeltmerke av Kain for alle som jobbet i utenriksdepartementet, anklagen var at på den tiden, hvis du er homofil, ville det ha gjort deg dobbelt utsatt for å bli utpresset, for muligens å bli forvandlet til en dobbeltagent. Jeg burde si at det ikke er noe bevis for at dette noen gang har skjedd med noen, men det var absolutt på den tiden –

Angsten.

— på slutten av 1940-tallet — det var angsten. Ja. Og dette blir kjent som Lavender Scare. Og påstanden er at James Webb var en sentral aktør i denne kontroversen, at han virkelig ledet påtalemyndigheten fra utenriksdepartementet, og jobbet hånd i hånd med republikanske senatorer i å gå etter og rense homofile ansatte ved utenriksdepartementet.

Og hvilke spesifikke bevis legges frem om Webbs rolle i denne lavendelskrekken?

Vel, det er todelt. En, det er dette sitatet som han angivelig skrev i en regjeringsrapport, og det går slik. "Det antas generelt at de som engasjerer seg i åpenlyse perversjonshandlinger mangler den følelsesmessige stabiliteten til normale personer."

Som en slags begrunnelse for å tvinge ut homofile arbeidere.

Nettopp. Den andre er at Webb personlig sparket 91 homofile ansatte fra utenriksdepartementet.

Alvorlige påstander.

Alvorlige påstander. Og hvis det er sant, kan du forstå veldig mye hvorfor folk i dag ser på det med en følelse av redsel.

Og hva finner Hakeem om alt dette?

Så han går systematisk til rette for dette.

Han fordyper seg i NASA-arkivene. Han fordyper seg i Kongressens arkiver. Og etter å ha lest hver eneste informasjon om Webb, kan han fortsatt ikke finne noen bevis for at Webb skrev dette fordømmende, bigotte sitatet. Men til slutt finner han sitatet.

Webb skrev det ikke. Det er faktisk fra en rapport utstedt av senatet som Webb absolutt ikke hadde noe med å gjøre.

Hva med den andre anklagen om at Webb sparket homofile ansatte?

Enkelt sagt gjorde han ikke det.

Det ble gjort av andre tjenestemenn ved utenriksdepartementet som i hovedsak hadde ansvaret for å samarbeide med USAs senat for å straffeforfølge både denne Red Scare og Lavender Scare, lavendelutrenskningen. Så med andre ord, å bli kvitt folk både fordi de kan være kommunistiske sympatisører og fordi de er homofile.

Så det Hakeem har funnet er at de sentrale påstandene som først materialiserte seg i de artiklene han hadde lest noen år tidligere og trommet opp alt dette sinnet mot Webb - at de sentrale påstandene i utgangspunktet ikke er nøyaktige.

Det er riktig. Og det som også er spesielt interessant, er at han oppdager, når han ser på Webbs funksjonstid i NASA på 1960-tallet, at Webb hadde spilt en nøkkelrolle i å hjelpe til med å rasemessig integrere dette enorme byrået, spesielt ved dets berømte forskningsanlegg i Huntsville, Alabama.

Sør.

Sør. Og her er det veldig viktig å forstå den historiske konteksten. George Wallace er den erkesegregasjonistiske guvernøren i Alabama. Helt imot enhver idé om å integrere føderale byråer på hans vakt i Alabama. Legger mye press på Webb og president Johnson for ikke å gjøre dette.

Og Webb sier nei, vi kommer til å integrere dette byrået. Han truer til og med på et tidspunkt med å flytte viktige deler av anlegget ut av Alabama, som er et sterkt skudd over baugen til Alabama.

Rett, og til dens ekstremt fremtredende og mektige segregasjonsguvernør.

Ikke sant. Og til slutt trakk George Wallace seg.

Når du kommer over dette, og du blir fortalt om denne bakgrunnen, hvordan får det deg til å føle deg?

Så ifølge Hakeems forskning, er ikke bare Webb en bigot, han jobber aktivt for å gjøre USAs regjering mer inkluderende.

Ja.

Og hva gjør Hakeem med denne informasjonen som tydelig undergraver alt som blir sagt i dette øyeblikket om James Webb?

Vel, først går han selvfølgelig tilbake, og han forteller NASA hva han har funnet. Og så skriver han en artikkel der han i en viss grad beskriver alle funnene sine. Og han er tøff i det stykket. Han sier, se, det har vært anklager fra i hovedsak folk i samfunnet mitt - det vil si fysikere - om at han er en homofob og hadde ledet denne lavendelrensingen. Og han sier at alt er feil. Og faktisk hadde artikkelen hans tittelen "Var NASAs historiske . Leder James Webb en bigot?»

Og han gjør helt klart nei, nei og nei. Han er veldig entydig om hva han fant.

Vi er straks tilbake.

Michael, hva mener Hakeem når han sier at den første reaksjonen på stykket hans endres drastisk?

Til å begynne med ser mange fysikere på artikkelen hans, ser på forskningen, og det er en følelse av lettelse. Å, OK, vi trenger ikke å bekymre oss for det. Vi har ikke kalt dette spektakulære teleskopet etter en homofob. Så kommer kritikken, og den er rettet mot Hakeem personlig og mot hans historiske forskning.

Ganske sikker på at alt som koker ned til er hvem er du, en hetero mannlig fysiker, for å fortelle oss skeive homofile fysikere og ansatte ved NASA og andre universiteter hva Webb handlet om? Hvem var du til å fortelle oss historien vår?

Dette er i bunn og grunn en kritikk av at Hakeem ikke er kvalifisert som en ikke-homofil, ikke-skeiv person til å i det hele tatt utføre denne undersøkelsen.

Ja, ikke kvalifisert på grunn av hans identitet.

Og hva med den historiske kritikken? For fra alt du har sagt, er forskningen hans ganske tydelig og ganske overbevisende.

Se, kritikere sier at han gikk glipp av et par ting, inkludert noe som skjedde på begynnelsen av 1960-tallet da Webb var sjefsadministrator i NASA. En homofil ansatt ved NASA ble tatt i et stikk av politiet i Washington, DC og ble senere sparket av NASA. Og anklagen var at Webb burde ha visst om dette, kunne ha visst om dette, og burde ha stoppet det.

Fordi han drev NASA.

Fordi han drev NASA.

Og hva sier Hakeem om det?

Hakeem påpeker flere ting. Det ene er at det ikke er noen spesiell grunn til å tro at Webb ville ha visst om dette. Dette var ikke en toppansatt i NASA. NASA er et veldig stort føderalt byrå. Men enda mer til poenget -

— Det var en eksekutiv ordre signert av president Eisenhower og som ble håndhevet i de neste 20 årene, og sa at åpent homofile amerikanere ikke kunne jobbe for den føderale regjeringen.

Så den relevante konteksten er at Webb kanskje har visst om denne skytingen eller ikke. Det er ingen bevis for at han spilte en rolle i det, og at skytingen mer eller mindre fulgte landets lover.

Ja. Han ville bokstavelig talt vært nødt til å ikke adlyde en eksekutiv ordre fra USAs president.

Og dette kommer til denne bredere kritikken av Hakeems arbeid, at James Webb hadde et ansvar på forskjellige steder, både da han var i utenriksdepartementet og da han var i NASA, for å snakke opp for homofiles rettigheter og for å snakke for homofile amerikanere. Og at hvis han unnlot å gjøre det, hadde han sviktet moralsk. At han hadde sviktet sin moralske forpliktelse overfor historien.

Så dette er spennende. Denne kritikken av Hakeems forskning er at hvorvidt Webb selv gjorde noen av tingene han hadde blitt anklaget for å gjøre, noe Hakeem har funnet ut at han ikke gjorde, gjør det faktum at han som leder ikke gjorde mer for å stoppe det. ham verdig til fordømmelse.

Ja, akkurat. Det er et ord i historiografi, "presentisme", som er denne ideen om at man kan bruke den moralske linsen til vår nåværende dag på tidligere hendelser. Det er reist rundt borgerkrigen vår. Det er reist rundt alle slags virkelig presserende - absolutt Civil Rights-bevegelsen. I dette tilfellet vil det bli brukt på James Webb og si, se, i 1949, 1950, når du er i utenriksdepartementet og homofile ansatte eller potensielt homofile ansatte - fordi ingen helt vet hvem de er - blir angrepet , at du burde ha forstått dette som et spørsmål om moralske borgerrettigheter og stått frem og sagt noe og trukket deg hvis du trengte det.

La meg gi deg et eksempel. Det er en professor ved University of New Hampshire, Dr. Chandra Prescod-Weinstein, en kjent fysiker. Hun har vært veldig kritisk til Hakeem, og hun argumenterer for at James Webb faktisk hadde et valg. At han, som hun skrev, kunne ha vært en radikal frihetskjemper og rett og slett nektet å tjene i Truman-administrasjonen.

Så hvordan skal vi tenke på et slikt argument?

Vel, problemet er at hvis du snakker med historikere, inkludert noen svært fremtredende homofile historikere som har studert denne perioden, var det ingen homofiles rettighetsbevegelse på den tiden. Presentisme, i denne typen tilfeller, blir sett på som å be folk om å forutse hvor historien beveger seg på en måte som rett og slett er litt utenfor deres pårørende på den tiden. I 1949, 1950, er det ikke rimelig å ha forventet at noen i hovedsak skulle innse at det ville være en bevegelse for homofiles rettigheter som ville oppstå i løpet av de neste to og tre og fire tiårene og komme til å blomstre. Det er deres argument.

Michael, uansett hvilket intellektuelt rammeverk du abonnerer på når det kommer til James Webb, føles det som om det som har skjedd i tilfellet med Hakeems forskning er at en original kritikk har blitt transformert og endret. Og på en måte har målstolpene flyttet seg. For det første var anklagen at han gjorde noe veldig galt. Det ble motbevist, og kritikken forvandles til at han var medskyldig. Så hvordan begynner Hakeem å tenke på det?

Hakeem finner seg selv frustrert, ærlig talt, over denne skiftet av argumentet fra den ene tingen til den neste til den neste.

Det er aldri helt klart hvor dette ender. Og på et tidspunkt begynner Hakeem, en vitenskapsmann, en mann som elsker å forske, å innse at fakta sannsynligvis ikke kommer til å være slutten på dette. Det kommer ikke til å være ett funn, ett sett med fakta som vil sette dette til ro.

Og det er derfor denne episoden føles veldig relevant for vårt nåværende kulturelle øyeblikk. Og det er, tror jeg ubestridelig, en økende tendens hos progressive krefter i vår kultur til å se tilbake på fortiden med misbilligende øyne. Det kommer ofte fra et sted med forsvarlig sinne over en historisk feil, men til tider kan det virke uinteressert og ganske utilgivende overfor verdiene som eksisterte i fortiden. Og det kan være avvisende for fakta og nyanser som ikke stemmer overens med de endelige vurderingene til de som ikke godkjenner det. Føles det riktig?

Ja. Jeg ser dette hele tiden i min skriving og rapportering. Og når han snakket med Hakeem, konfronterte han på en måte gåten. På den ene siden er det enormt frustrerende å se fakta ignorert eller kanskje shuntet til side. På den annen side, når han snakker om seg selv, skjønner han det. Han får denne følelsen av smerte og uro når du ser tilbake på historien og prøver å forstå historien.

Så hva ender opp med å skje i Hakeems historie?

Det tar en desidert ekkel og personlig vending.

Han blir tilbudt jobb ved George Mason University, og det er en anklage.

Disse beskyldningene kommer i en rundkjøring på Twitter og i en telefonsamtale til en annen fysikkprofessor ved George Mason University som tar dem med til administrasjonen til George Mason. Og George Mason tar på sin side kontakt med Florida Institute of Technology. Det er veldig viktig å merke seg at det ikke er noe der. Florida Institute of Technology hadde undersøkt disse anklagene et par år tidligere, og undersøkt dem på nytt. Fant ingenting der. Jeg brukte godt tre uker med rapporteringstid på å prøve å spore opp disse påstandene, og snakket med mange tidligere studenter, og jeg fant ingenting, og det gjorde heller ikke Florida Institute of Technology eller George Mason, som gikk videre med ansettelsen. Og faktisk er Hakeem Oluseyi nå gjesteprofessor ved George Mason.

Jeg må påpeke noe som jeg sikkert gikk opp for deg, Michael, mens du rapporterte dette, som er på dette tidspunktet i historien, ser du på ryktet til noen som ble angrepet etter å ha sett på ryktet til noen andre som ble angrepet. Og kanskje alle disse angrepene kommer fra samme sett med kilder.

Ja. Dette er politikken for personlig ødeleggelse som følger med så mange tvister i disse dager, der man utfordrer en konsensus rundt en bestemt sak, og det er ikke nok å argumentere med det. Å si nei, nei, nei, du tar feil på grunn av x, y og z. Du må ta den personen ned, og personlig rykte blir ødelagt. Det er dessverre et vanlig aspekt ved intellektuell debatt i disse dager.

Så vi vet hvordan denne historien ender, selvfølgelig. James Webb-romteleskopet er oppe i himmelen. Vi vet at det heter James Webb-romteleskopet. Men har NASA selv noen gang offisielt veid inn hele denne sagaen og debatten om Webb og om hans fortid?

Ja de har. Deres interne historiker laget en ganske fullstendig rapport. De ratifiserte i hovedsak alt det kom og fant. Nå er rapporten veldig forsiktig. Historie komplisert, ikke sant? Vi kan ikke med 100 prosent sikkerhet hva James Webb virkelig trodde i sitt hjerte, men rapporten går gjennom alle anklager mot ham, og den historiske opptegnelsen støtter bare ikke disse.

Så hvor er Hakeem akkurat nå i karrieren, og har noe av dette, i tankene hans, endret livet hans, endret banen hans?

Jeg tror at når man går gjennom en smeltedigel som denne - og det var en smeltedigel for Hakeem i hans fortelling - har det absolutt gitt ham en følelse av nøyaktig hvor fylt og ladet vårt kulturelle øyeblikk er. Men når jeg har spurt ham -

Det er ingen anger for å ha sett på dette. Jeg tror han føler at han gjorde det han følte han hadde en intellektuell forpliktelse til, som var å se på disse anklagene så klart han kunne og komme til noen konklusjoner.

Det viste seg å være riktig.

Det viste seg å være riktig. Ja.

Når du reflekterer over hele denne sagaen, må du forestille deg at det er andre konsensus - hvis det er det rette ordet der ute - som ikke er riktig. Andre øyeblikk hvor mange tror at en James Webb, en sånn, gjorde feil. Men det er ikke en Hakeem-lignende figur som bruker tiden og, i dette tilfellet, omdømmekostnaden til å utfordre disse fortellingene fordi det rett og slett ikke er verdt det for dem, som vi kan se. Og så i den forstand slår det meg at Hakeems historie er inspirerende, ikke sant? Lengdene han gikk, årene han viet til det, risikoen han var villig til å tolerere. Eller det er en slags ekstrem advarende historie fordi hvem vil tåle alt dette bare for å korrigere rekorden for en død fyr, ikke sant?

Absolutt. Og faktisk, i min rapportering, snakket jeg med mange fysikere som ikke ønsket å gå på posten og snakke om dette. De sa til meg, Hakeem har rett, og jeg skal ikke dit, for hvis jeg går dit, kommer jeg til å bli angrepet. Og man hører dette, ærlig talt, hele tiden i akademia. Og jeg vet at det er en rekke svært fremtredende liberale forskere og aktivister som sier at dette ikke skjer. Men jeg sier bare at jeg er i disse samtalene.

Og når du sier at dette skjer, mener du en form for frykt og selvsensur som får folk til å frykte å artikulere sannheten.

Ja. Så hvis du skriver en Hakeem Oluseyi, er det enten en inspirerende fortelling om en intellektuell som sto opp for det han trodde på og det han hadde funnet, eller han er en advarende fortelling, som du sier, dit du ikke vil dra.

Ikke sant. Nå, den andre måten å tenke på hele denne historien, Michael, er at menneskene som er sinte på Webb-teleskopet fra starten av gjorde et større poeng, og at en faktafeil her og der, et rykte som kanskje blir tråkket ned, er ikke Til syvende og sist er det ikke like viktig som å formidle et budskap om rettferdighet og likhet i en institusjon som utenriksdepartementet eller NASA, og at du ikke lager omeletter uten å knuse egg. Du forandrer ikke verden uten å få blåmerker av og til.

Ja. Jeg antar at hvis du ikke er egget som blir knust, er det kanskje en mer komfortabel stilling. Men jeg tror det er rettferdig å si at vi våger oss ut i farlig farvann hvis vi sier at, vel, sannheten kan ofres for et større gode. Det virker for meg, når du ser på livet til Hakeem Oluseyi, ser du nedsiderisikoen ganske dypt.

Vel, Michael, tusen takk.

Takk, Michael.

Vi er straks tilbake.

Her er hva annet du trenger å vite i dag. «The Times» rapporterer at senator Dianne Feinstein fra California, hvis langvarige fravær satte demokratenes agenda i kongressen i fare, har returnert til jobb til tross for et sett med alvorlige medisinske tilbakeslag som har gjort henne i dårlig helse. Feinstein ble første gang innlagt på sykehus med helvetesild i februar, som spredte seg til ansiktet og halsen hennes, og forårsaket syn og balanseforstyrrelser og lammelser i ansiktet. Samtidig førte det til et ikke avslørt tilfelle av hjernebetennelse, en hevelse i hjernen som kan forårsake hukommelsestap, språkproblemer og anfall av forvirring. Den nye informasjonen tyder på at Feinstein ikke var klar til å gjenoppta arbeidet og nå sliter med å fungere i jobben.

Og Disney trekker ut kontakten på et kontorkompleks på 1 milliard dollar i Florida etter et sett med nådeløse politisk motiverte angrep på selskapet fra statens republikanske guvernør Ron DeSantis. Kontorkomplekset ville ha brakt mer enn 2000 jobber til regionen med en gjennomsnittslønn på $120.000. Disneys avgjørelse fremhever de økonomiske risikoene ved DeSantis sine presidentambisjoner.

Dagens episode ble produsert av Mooj Zadie og Will Reid. Den ble redigert av Michael Benoist, faktasjekket av Susan Lee, inneholder original musikk av Marion Lozano, Dan Powell, Elisheba Ittoop, Diane Wong, Rowan Niemisto og Brad Fisher, og ble konstruert av Chris Wood. Temamusikken vår er av Jim Brunberg og Ben Landsverk fra Wonderly.

Det var alt for «The Daily», jeg er Michael Barbaro. Vi sees på mandag.